Honningfellen av Unni Lindell

Boken Honningfellen starter ganske rolig, vi følger forskjellige personer og får vite deler av hva de tenker. Når man er kommet over halvveis begynner den å bygge seg sakte, men sikkert, opp ved at man starter å ane hvem som er morderne. (Ja, det er flere enn én.) Spenningskurven er på topp når to jenter i tillegg blir kidnappet og det er knapt med tid, og en etterforsker blir angrepet av den ene morderen. Så går den ned igjen når jentene blir funnet og morderne blir tatt. Helt i slutten er det rolig igjen, alle konfliktene i boka er løst, både mordene, kidnappingen og etterforskernes personlige problemer.

Boken hadde en spenningskurve slik som dette

Jeg synes det er morsomt å lese, men likte ikke denne boken. Handlingen ble så usannsynlig, og etterforskerne, synes jeg, var så uprofesjonelle. Slutten var som forventet, for alle problemene ble løst.

Motivet i Honningfellen er kidnappingen av en ung gutt og drapet på en ung kvinne. Temaet er vennskap, sorg, kjærlighet og død på den måten at flere dør, og dermed blir mange fylt av sorg. Vi møter også flere som er venner, og det er konflikter som omhandler dette. I tillegg er det kjærlighet, for når noen dør merker man hvor glad man var i den personen. Budskapet kan være at man må bruke tiden man har godt, og vise andre at man er glad i dem mens man kan.

Honningfellen

Da starter vi på nytt igjen med bokprosjektet, og denne gangen har jeg valgt Honningfellen av Unni Lindell. Det er en krimbok som handler om forsvinningen til en gutt, Patrik, og drapet på en dame, Elza, som mest sannsynlig henger sammen.

Romanen starter rett i handling der vi møter Vera Mattson, en viktig biperson som bor i nabolaget til Patrik. Hovedpersonen heter Cato Isaksen, som vi blir kjent med like etterpå, når han kommer tilbake til jobb etter 6 uker som sykemeldt. Boken er nemlig bygd opp slik at man hopper mellom de relevante personene, så vi får møte alle etter hverandre. Og alle starter midt i en handling og midt i en tanke.

Handlinga er på 2000-tallet i Oslo. Vi får ikke beskrevet miljøet så nærme, men det meste foregår så langt på en politistasjon.

Et virkemiddel som er brukt mye, er kontraster. Vi ser hvor ulikt det er mellom de forskjellige personene, som f.eks. etterforskerne og de etterlatte. Boken har en autoral synsvinkel, noe som gjør a vi kan møte alle personene og vite hva de tenker.